One down, two to go

Da var skriftlig eksamen over. Deilig følelse! Det var ikke alle oppgavene jeg trivdes helt med, men det gikk greit. Eksamenen var tredelt, og første del var tekstforståelse. Vi fikk en tekst om hvordan man lager meksikansk tortilla (!) og skulle skrive et sammendrag på norsk. Det var en del ord i begynnelsen av oppskriften jeg ikke forstod, så jeg synes synd på de som skulle spist den tortillaen. Men grammatikkdelen og friskrivingen gikk greit, tror jeg. Har enda ikke fått noen til å se over, får se om jeg tør. Jeg fikk hvertfall brukt ni forskjellige verbtider i friskrivingen! Jeg husket ikke det spanske ordet for «gaver,» men «cosas» får duge!

Onsdag er det på'n igjen med muntlig eksamen. Den er greiere på den måten at vi vet sånn cirka hva vi skal snakke om, samtidig som den er fæl siden vi faktisk må snakke spansk i tjue minutter. Vi trekker en av de to bøkene vi har lest, og skal snakke om den. I tillegg skal vi snakke om et institusjonsbesøk vi har vært på med gruppa vår (jeg var på Ruben Darío-museet), om Kosei som vi har lest om i spanskboka vår også får vi litt spørsmål om oss selv. Jeg er mest spent på hvilken bok jeg må snakke om, synes det er veldig mye greiere å snakke om den ene enn den andre.

Det som er kjipt, er at vi ikke får noen karakterer før i januar. Vår skriftlige og muntlige karakterer skal nemlig slås sammen med karakteren vi får på hjemmeeksamenen i latinamerikastudier, og den skal vi ikke levere før 8. desember, dermed kommer ikke karakteren før i januar. Det er laaang tid å vente på eksamensresultater!

Søndag kveld, før vi satt i gang med eksamenskjøret hadde vi «eksamenskos» på Casa Santiago. Først hadde vi kåring av oppholdets chele. Chele betyr «hviting» og er det folk roper etter oss på gata – så sant de ikke roper «¡Adiós!» (her sier man ikke hei, men hade når man passerer folk. Egentlig mer logisk!), «¡I love you!» eller «¡Guapa!» Chelekåringen er noe vi har hatt hver uke her på Casa Santiago. «Ukens chele» har gått til folk som har gjort noe morsomt eller pinlig. Da vi stemte over oppholdets chele ble det uavgjort mellom Lene-Maria og Tore. Lene er vår fantastiske tillitsvalgt og fikk stemmer med begrunnelser som at hun har vært en flink megler, funnet på morsomme arrangementer og holdt orden i alt kaoset. Tore fikk de mer pinlige stemmene, med begrunnelser som at han har tissa i sekken sin i søvne, vært mer syk enn frisk – men ikke kutta ned på drikkinga av den grunn, og at han har «passet på Marita og ikke passet på Carina» (han hindret Marita fra å strippe på nachspiel – noe ingen av gutta skjønte hvorfor, og det var han som var «tilstede» da jeg blei forsøkt rana).

Etter kåringen av disse verdige chelene, hadde vi quiz. Lene hadde laget en veldig morsom en, med spørsmål om Nicaragua, om de som jobber på huset vårt, om oss som bor her og noen oversettelsesoppgaver. Den siste oppgaven var å lage et slagord for Casa Santiago. Vinnerforslaget var det ikke tvil om: En for alle, alle får en!

Hele gjengen på vår herlige skole:)