Dyreliv 2

Forrige dyreblogg ble avsluttet etter mitt første Granada-opphold, så jeg fortsetter der jeg slapp.

Etter Granada dro vi til Isla Ometepe, som er en ganske rolig og primitiv vulkanøy. Der følte vi oss veldig hjemme, siden landeveiene minnet om skoleveien vår – humpete, hullete og fulle av trege dyr. Her representert ved en haug okserumper.


Mer spesielt var disse tennene som hang på en restaurant vi besøkte på øya. De tilhører ferskvannshai! Lago Nicaragua (eller Nicaraguasjøen, om du vil) er nemlig eneste stedet i verden der det finnes ferskvannshai. Nå vet jeg hvor mange som er igjen, for det ble drevet endel ferskvannshaifangst under Somozas styre. Vi ble hvertfall fortalt at det var trygt å bade i sjøen, men sånn jeg har fortstått finnes det fortsatt noen ferskvannshaier der ute:)


Et hyggeligere dyr vi møtte på Isla Ometepe, var Bambi. Ja, hun het faktisk det. Et fantastisk kosete rådyr som elsket å slikke på huden vår (huden vår er jo full av salt som et resultat av mye svetting i heten her nede). Veldig koselig, altså.





Aper var det også på Ometepe, vi så en del da vi var på vulkantur (vulkanen Concepción er dekt av jungel de nederste 1000 meterne, derfor trives apene rundt vulkanen). Guiden vår snakka apespråk, og fikk de til å svare med de morsomme apelydene sine.




Tilbake i León var Dengue-sesongen begynt. Dengue er altså myggen som kommer og dreper folk i regntida. Det var kanskje en overdrivelse, men det kan faktisk gå så galt. Første gangen man blir stukket av Denguemygg blir man sengeliggende en uke med feber og voldsomme muskelsmerter. Fordelen er at man blir immun mot den typen Denguemygg. Men! Det finnes tre eller fire ulike typer av dette fantastiske vesenet. Og når man er stukket av en type, blir de andre typene dødelige. Det vil altså være ganske spennende å gå rundt etter en liten uke med sykdom og vite at man kan dø av et lite myggstikk. Derfor var det veldig greit at noen astronautlignende menn kom og spraya ned huset vårt med et middel som mygg ikke liker.

Et annet lite dyr det var endel av i huset vårt (for du må ikke tro at myggsprayinga funka), var gresshopper. Jeg trodde dyrene het det fordi de hoppa – det gjør de jo i Norge. I Nicaragua hopper de av og til, men for det meste flyr de! Ikke sånn vanlig flueflying, men skikkelig helikopterlignende flying! Det er forferdelig slitsomt å ha en nica-gresshoppe flyende rundt på rommet. Denne på bildet var riktignok roligere. Den fant nemlig et speil! Der ble den stående i minst en time og glo på seg selv. For en jålete gresshoppe!




Hester er i aller høyeste grad et mye brukt transportmiddel i León. Hestekjerrer brukes til å frakte varer og mennesker – levende og døde. Huset mitt, Casa Santiago, var nemlig plassert midt mellom tre (!) begravelsesbyråer. Hver gang det stod to hester rett utenfor døra vår, visste vi at noen var døde. Disse dro nemlig på en «likhestekjerre» med kiste inni. Trivelig!



Som tidligere nevnt, mente pappa jeg ikke kunne reise til Nicaragua med edderkoppfobien min (det heter noe helt annet, men det ordet har jeg glemt i farta). Jeg har sett endel edderkopper, men de har stort sett vært utendørs – og da er det helt greit. May og Lars derimot, var ikke like heldige. De fikk besøk av denne krabaten på soverommet sitt.



Skorpioner har vi også hatt litt av på Casa Santiago. De trives godt i dusjene våre. Selv har jeg bare hatt en liten babyskorpion i dusjen, men folk har funnet større (og giftigere?) dyr rundt omkring.





Da jeg fikk besøk av Helga og Elisabeth dro vi på båttur i naturreservatet like ved skolen, for å se alligatorer. Skuffelsen var stor da vi ikke så noen, men vi fikk hvertfall se noe annet artig – knæsjgrønn iguana! Iguana verde er det korrekte navnet, og disse går virkelig i ett med trærne de lever i. Men ser du nøye etter, ser du den grønne skapningen som ligger på trestammen her.

Ti nye dyr får være nok. Men «Dyreliv 3,» med dyrene fra livet etter León kommer med tiden!