Onsdag 29. dro Carina x2 fra Roatán, uten helt å vite hvor vi skulle. Landet som var målet var Guatemala, men hvordan vi skulle komme oss dit var vi ikke helt sikre på. Vi lurte litt på om vi måtte «innom» El Salvador, men i billettkø på busskontoret i La Ceiba (havnebyen man er i på vei til og fra Roatán) fant vi ut at vi heller skulle dra om Copán Ruinas helt nord i Honduras. Etter seks timer i buss pluss en times venting i San Pedro Sula på grunn av bussbytte og en times venting i gokk på grunn av dekkbytte, kom vi til Copán Ruinas.

Selve byen hadde jeg ikke store forventninger til. Jeg visste det var en liten by (6000 innbyggere) nesten på grensa til Guatemala, som hadde flotte ruiner av indianerbebyggelse litt utenfor den nye byen. Vi dro altså dit på grunn av beliggenheten og ruinene. Men jaggu var ikke byen i seg selv verdt et besøk! En fantastisk søt, liten kolonitidby med koselige gater, bygninger og restauranter. Og suvenirer, selvfølgelig! Jeg er superinspirert av hagene/uterestaurantene og lignende i disse landene, og gleder meg til jeg blir stor nok til å innrede min egen hage, takterrasse eller eventuelt balkong (jeg må være realistisk og huske på lærerlønna). Til det har jeg kjøpt sånn dørforheng som består av mange perlerader som henger nedover. Jeg har alltid tenkt at det er veldig harry, men det er kanskje fordi de plastgreiene de har på Mique og lignende butikker er grusomt stygge. Jeg har til og med kjøpt meg et stort maleri nå – er spent på om jeg noen gang får det til å passe inn noe sted.

Torsdagen gikk vi til ruinene en kilometer utenfor byen. Der er det pyramider, statuer og andre underverk i nydelige naturlige omgivelser. (Jeg vurderer en karriere som guidebokforfatter.) Vi spaserte rundt uten guide og nøt det. Vi sneik oss også inn i tunnelene vi egentlig ikke hadde lov til å være i. Hvorfor blir ting mer gøy når man ikke har lov? Pyramidene og tunellene var fascinerende, men vel så fascinerende var de store, spesielle trærne rundt på området. Se nøye på bildet av det store treet, så ser du en cowboy som sitter lent mot stammen.

Enda lenger vekk fra byen var «los sepulturas» (gravene) – enda mer ruiner. Der hadde vi guide som fulgte oss rundt og fortalte om hvem som sov i hvilke senger og hvem som ble lagt i hvilke graver. Gravene var gjerne under sengene, for da kunne de døde beskytte de sovende. Trivelig!

Ellers må jeg legge til at vi bodde på hotell med VARM dusj! Det har jeg ikke opplevd på tre måneder, og det var helt fantastisk. Å dusje uten å fryse er luksus jeg skal være mer takknemlig for når jeg kommer hjem.