Carina i paradis

Da er fem dager i paradis over for denne gang. Riktignok ikke fem dager med drømmevær, men absolutt en fin «sydenferie» likevel! Roatán er en nydelig ferieøy utenfor kysten av Honduras. Øya er ypperlig for bryllupsreise, men «man tager hva man haver» - i mitt tilfelle tre venninner - så fikk heller maskuline innslag komme til etter hvert.


Vi ankom San Pedro Sula, en ganske stygg handelsby nord i Honduras, torsdag kveld. Fredag tok vi buss, taxi, ferge og ny taxi og «plutselig» var vi i byen West End på Roatán. Vi sjekket inn på Milkas Rooms, som viste seg å være et veldig fint sted å bo. Vi hadde en egen leilighet med to soverom, hvert med en dobbelt- og to enkeltsenger, bad, oppholdsrom med «kjøkken» og stor fin veranda. Herligheten fikk vi for 8 dollar hver per natt, noe som er innmari billig på en ellers meget dyr øy. Anbefales til fremtidige Roatán-turister!



Lørdag dro vi avgårde for å bade med delfiner. Vi fire jentene skulle kose med delfinene, og vår nye samboer Anthony fungerte som fotograf – praktisk. (Det er visst ikke maskulint nok for gutter å bade med delfiner, hadde det vært haier derimot hadde det vært mer interessant.)

Delfinen vår het Bailey og var en liten og søt babydelfin på snaue året som av og til stakk av for å hilse på mammaen sin. Bailey fikk både kyss, klapp og klem og vi koste oss veldig i det turkise vannet. En utrolig morsom opplevelse! Jeg ønsker meg delfin til jul.

Da vi kom hjem til leiligheten hadde Anthonys forsvunnede venner, Matt og Chris, dukket opp. Da var vi en passe stor gjeng til en bursdagsfest for Matt, eller vorspiel om du vil (ord som ikke gir helt samme mening på engelsk – bursdagsbarnet blei skuffa).

Tangera er alltid gøy, særlig når alle må ha på Rambobånd!








De neste dagene ble stort sett tilbrakt inne for Carinaenes del. Været var typisk regntidvær, og vi har jo en hjemmeeksamen å skrive. Kjipere for Helga og Elisabeth at ferien i Mellom-Amerika regnet bort, men de benyttet dagene til å få seg massasje og shoppe litt. Mandag dro de hjemover, og da tittet ironisk nok sola frem. Da dro Carina og jeg til West Bay, øyas fineste strand. Sanda var kritthvit og myk og vannet lyseturkist! Merkelig at farge på vann skal ha så mye å si, men jeg følte faktisk at det var ekstra deilig å bade i Det Karibiske Hav på grunn av den fine fargen.

Roatán er som nevnt bryllupsreisemateriale, så så snart noen med penger på bok melder seg frivillig, returnerer jeg til sandstrendene og delfinene.

¡Estoy en Honduras!

Jepp, da er jeg altsà i land nummer tre pà min lille reise - Honduras.

Vi ble hentet av en forhàndsbestilt bil i Granada klokka tre natt til i dag - perfekt tid i og med at Cafè Nuit stengte to. Klokka fem reiste vi fra Managua med den "internasjonale" bussen her, Tica bus. Pà den var det enda kaldere enn jeg husket fra sist vi tok den (fra Costa Rica til Nicaragua i august). 12 timer satt vi og fròs pà den, heldigvis fikk jeg sove mesteparten av tida. Enda mer overraskende var det hvor kaldt det er i Honduras! Jeg vet ikke om vi har kommet pà en kald dag eller om det rett og slett er kaldere her i landet - satser pà det fòrste! Ahora (nà) befinner vi oss i San Pedro Sula, som er helt i nord mot grensene til Guatemala og Belize. Vi fire jentene og en australer vi har forbarmet oss over har tatt inn pà et lite trivelig (men desto billigere) hotell her som ligner mest pà et gammelt fengsel. Vi er spente pà om vi vàkner med gitter foran dòrene i morgen tidlig. Lakner, gardiner og dusjforheng er stemplet med hotellets navn (!) sà her nytter det ikke à stjele noe. I tillegg er dosetet tydeligvis godt brukt, hele det hvite belegget er slitt bort.

Byen er Honduras viktigste handelsby, og ser temmelig vestlig ut sammenlignet med de nicaraguanske byene jeg har vaert i. Vi var lykkelige da vi fant Pizza Hut her - det smakte godt med pizza og fruktsalat med is til dessert!

I morgen tidlig tar vi buss i to-tre timer til vi kommer til La Ceiba. Derfra gàr det bàt til paradisòya Roatan klokka tre. Hvor lenge vi blir pà Roatan er usikkert. Elisabeth og Helga reiser derfra mandag, sà fàr vi se om "Las Carinas" har ràd til à vaere der noen dager til. Nàr vi skal videre til Guatemala mà vi sannsynligvis litt sòrover igjen, til hovedstaden Tecugicalpa (¿verdens vanskeligste navn pà hovedstad?), derfra til San Salvador (hovedstaden i El Salvador - igjen kanskje vel kjedelig navn) og sà opp til Guatemala og sannsynligvis byen Antigua.

Det er planene hittil, sà er det bareà fòlge med for bilder og annet snacks med tiden.

¡Hasta pronto!

Jeg har BESØK!

Endelig kom dagen jeg har ventet på lenge. Fredag, da både eksamensfest og utdeling av hjemmeeksamen var over, dro jeg til Managua (hovedstaden) og hentet Helga og Elisabeth. De hadde bodd på hotell der en natt og trodde jeg hadde bestilt taxi til dem. I stedet kom jeg og overraska dem! Og overraska blei de absolutt, det hadde ikke falt dem inn at jeg skulle dra til Managua for å hente dem. Det var utrolig koselig å se kjente fjes fra Trondheim igjen! Smaken av norsk melkesjokolade var heller ikke så verst.

Venninnene mine bodde tre netter på VíaVía, et hostell i León, mens jeg delvis guidet dem gjennom byen og delvis pakket ut av Casa Santiago. Lørdag dro vi til Las Peñitas, stranda der skolen vår ligger. Der dro vi på båttur i naturreservatet for å se alligatorer. De var godt gjemt, så vi så ikke en eneste en, men det var litt av en opplevelse likevel. På vei utover begynte det nemlig å regne, og da snakker jeg ikke om drypping, men skikkelig høljregn! Litt av et sjokk for jentene som trodde de kom til Nicaragua etter at regntiden var over. Vi var kledd for sol, og blei søkkvåte og kalde. Da var det deilig å kaste seg uti et glodvarmt Stillehav etterpå.

Søndag dro vi på Cerro Negro, vulkanen jeg var på med skolen i starten av studiet. Den gangen stod/sklei vi på føttene nedover, men nå skulle vi prøve oss på brett! Som eneste sted i verden kan man nemlig kjøre på «volcano board» ned vulkanen Cerro Negro. Dette er et slags akebrett i tre, uten mulighet for å svinge. For å bremse setter du ned føttene, og farten kan kontrolleres ved ulike sittestillinger. På grunn av steinspruten på man han på seg store, oransje dresser og vernebriller, så man ser egentlig litt ut som astronauter. På bildet demonstrerer jeg hvordan man skal sitte på akebrettet.

Turen opp til vulkanen tok rundt tre kvarter. Her er Elisabeth, Helga, jeg og Carina D på toppen. Enda en ny ting vi gjorde på denne vulkanturen, var å klatre ned i krateret! Litt skummelt, veldig varmt og mest tøft. Så bar det altså utover stupet på brettene. Det var utrolig gøy! Jeg trodde jeg skulle bremse masse, men det gjorde jeg ikke i det hele tatt, det var bare gøy med farten jeg fikk. En utrolig kul opplevelse!



<- "Las Carinas" aker nedover vulkanen som de to første i gjengen vulkanklatrere.

I går rakk vi en kjapp sightseeing i katedralen i León, før vi måtte pakke og forlate byen for denne gang. Det var trist å si hade til alle på Casa Santiago, vi gråt som bare det. Men det ordna seg fort da vi kom til Granada og det fantastiske hostellet Oasis, der vi også var i ferieuka. På kvelden spiste vi på restauranten med de kjekke kelnerne (vi fikk ny spørreundersøkelse!) og selvsagt drakk litt Flor de Caña på Café Nuit, som må til. I dag har Gry tatt med besøket mitt til markedet i Masaya, mens jeg «skriver hjemmeeksamen,» som dere skjønner.

Lykkeønskinger og lure innspill om etnisitetsuttrykk i Sentral-Amerika, tas i mot med takk!

One down, two to go

Da var skriftlig eksamen over. Deilig følelse! Det var ikke alle oppgavene jeg trivdes helt med, men det gikk greit. Eksamenen var tredelt, og første del var tekstforståelse. Vi fikk en tekst om hvordan man lager meksikansk tortilla (!) og skulle skrive et sammendrag på norsk. Det var en del ord i begynnelsen av oppskriften jeg ikke forstod, så jeg synes synd på de som skulle spist den tortillaen. Men grammatikkdelen og friskrivingen gikk greit, tror jeg. Har enda ikke fått noen til å se over, får se om jeg tør. Jeg fikk hvertfall brukt ni forskjellige verbtider i friskrivingen! Jeg husket ikke det spanske ordet for «gaver,» men «cosas» får duge!

Onsdag er det på'n igjen med muntlig eksamen. Den er greiere på den måten at vi vet sånn cirka hva vi skal snakke om, samtidig som den er fæl siden vi faktisk må snakke spansk i tjue minutter. Vi trekker en av de to bøkene vi har lest, og skal snakke om den. I tillegg skal vi snakke om et institusjonsbesøk vi har vært på med gruppa vår (jeg var på Ruben Darío-museet), om Kosei som vi har lest om i spanskboka vår også får vi litt spørsmål om oss selv. Jeg er mest spent på hvilken bok jeg må snakke om, synes det er veldig mye greiere å snakke om den ene enn den andre.

Det som er kjipt, er at vi ikke får noen karakterer før i januar. Vår skriftlige og muntlige karakterer skal nemlig slås sammen med karakteren vi får på hjemmeeksamenen i latinamerikastudier, og den skal vi ikke levere før 8. desember, dermed kommer ikke karakteren før i januar. Det er laaang tid å vente på eksamensresultater!

Søndag kveld, før vi satt i gang med eksamenskjøret hadde vi «eksamenskos» på Casa Santiago. Først hadde vi kåring av oppholdets chele. Chele betyr «hviting» og er det folk roper etter oss på gata – så sant de ikke roper «¡Adiós!» (her sier man ikke hei, men hade når man passerer folk. Egentlig mer logisk!), «¡I love you!» eller «¡Guapa!» Chelekåringen er noe vi har hatt hver uke her på Casa Santiago. «Ukens chele» har gått til folk som har gjort noe morsomt eller pinlig. Da vi stemte over oppholdets chele ble det uavgjort mellom Lene-Maria og Tore. Lene er vår fantastiske tillitsvalgt og fikk stemmer med begrunnelser som at hun har vært en flink megler, funnet på morsomme arrangementer og holdt orden i alt kaoset. Tore fikk de mer pinlige stemmene, med begrunnelser som at han har tissa i sekken sin i søvne, vært mer syk enn frisk – men ikke kutta ned på drikkinga av den grunn, og at han har «passet på Marita og ikke passet på Carina» (han hindret Marita fra å strippe på nachspiel – noe ingen av gutta skjønte hvorfor, og det var han som var «tilstede» da jeg blei forsøkt rana).

Etter kåringen av disse verdige chelene, hadde vi quiz. Lene hadde laget en veldig morsom en, med spørsmål om Nicaragua, om de som jobber på huset vårt, om oss som bor her og noen oversettelsesoppgaver. Den siste oppgaven var å lage et slagord for Casa Santiago. Vinnerforslaget var det ikke tvil om: En for alle, alle får en!

Hele gjengen på vår herlige skole:)

Paz y trabajo

Søndag 5. november var det valg i Nicaragua. Flaks for oss at vi fikk oppleve det! Valg her i landet er nemlig noe ganske annet enn valg i Norge. Den nicaraguanske revolusjonen kom så sent som i 1979, så demokrati er ingen selvfølge for nicaraguanere. Interessen rundt politikk er stor, og valgdeltakelsen er blant de største i Amerika.

Propagandaen var på plass allerede da vi ankom landet i august. Reklame er en viktig del av valgkampen, og den er ikke særlig beskjeden. Eksempelvis er det veldig vanlig å male reklamer rett på husvegger, som på bildet.

Her kommer en ørliten presentasjon av de fire største partiene, fra høyre mot venstre. Men ikke forvent mye politikk, vi er ikke så integrert enda.

PLC (usikker på navnet, L'en står for «Liberal»), presidentkandidat: Rizo. Flagg: ensfarget rødt (originalt?). PLC vant valget i 1996 og Alemán ble president. Da landet fikk ny president i 2001, ønsket den nye regjeringen å dømme Aléman for korrupsjon, men kunne ikke gjøre dette på grunn av det nye regjeringssamarbeidet. Derfor sitter korrupte Alemán ikke i fengsel, men i husarrest i sitt eget hjem i Managua. Derfra styrer han PLC, men kan ikke stille som presidentkandidat.

ALN (Alianza Liberal Nicaragua), presidentkandidat: Montealegre. Flagg: rødt med hvit «v», ligner på nike-merket. ALN er utbrytere fra PLC som ikke liker Aléman. I følge spansklæreren min, Lilieth, er Montealegre den beste presidentkandidaten da han er intelligent og realistisk. ALN er stort i Granada, som er Nicaraguas «konservative hovedstad.» Ellers har ALN dekorert de fleste lyktestolpene her i landet, denne er fra San Juan del Sur.





FSLN (Frente Sandinista de Libertad Nacional), presidentkandidat: Daniel Ortega. Flagg: Sort og rødt. Sandinistene er revolusjonistene fra 1970-tallet, og spesielt viktige her i León. León har alltid vært den «liberale hovedstaden» og León og Matagalpa var de to første byene diktaturets nasjonalgarde ble drevet ut av av revolusjonær ungdom i 1978. Forøvrig ble Daniel Ortega valgt til president i 1984, under Nicaraguas første frie valg. Han er derfor litt av en legende her, men har ikke vært president etter at han tapte valget i 1990.

MRS («renoveringspartiet»), presidentkandidaten døde i juli(!), ny kandidat: Jarquín. Flagg: Rød med sort hatt. Utbrytere fra FSLN, bittelite parti, men har markerte seg veldig med flott parade en kveld i León. Satser forøvrig på oransje som kampanjefarge, så de er jo nesten trendy.

FSLN har som tradisjon å avslutte hver valgkampanje her i León, på grunn av historien til sandinistene. For halvannen uke siden skjedde det, med en stor happening på en diger idrettsplass i utkanten av byen. Kort fortalt hadde de rigga til en scene i enden av plassen, og foran den stod det noen tusen tilskuere (flesteparten FSLN-sympatisører, resten nordmenn). Tilskuerne hadde FSLN-flagg, nicaraguanske flagg eller rosa flagg med 2-tall på (rosa er partiets kampanjefarge og 2 er partiets nummer, som det står på stemmeseddelen). De (vi) hadde også hodeplagg og annet stæsj i rosa eller rødt og sort. Et og annet cubansk flagg kunne også sees. På scenen stod Daniel Ortega og snakket stort om at FSLN (uttales forøvrig efe-ese-ele-ene) ønsket fred og arbeid og utdanning til alle og alt annet som er fint og flott.









En happening som egentlig var mer interessant var paradetoget til FSLN siste kvelden det var lov å reklamere, noen dager før valget. Det har vært flere mindre tog, men dette var det desidert største, der alt som kunne krype og gå av sympatisører i byen deltok. Toget ligner mye på norske russetog, bare med flere og større flagg, mer roping, bedre musikk og dårligere sikkerhet. Noen av bilene hadde flere personer utenpå enn inni, de hang ut av vinduer, satt på panseret eller stod på støtfangeren. Andre kom på sykler, da selvsagt minst to på hver – jeg tror de har regler om minimum antall passasjerer per sykkel her i landet. Alle hadde de flagg, capser og hoia og skreik. Musikken det går i når FSLN paraderer er begrensa til en sang: «Paz y Trabajo» («Fred og Arbeid»), som er partiets kampanjelåt. I begynnelsen hata jeg den, for den blir spilt på kraftige høyttalere som kjøres rundt her i byen. Men etterhvert har jeg blitt litt glad i låta, og til og med fått den på pc'en min! Hvorfor har ikke de rødgrønne sånne sanger? Den kunne jo hett «Helse og utdanning,» så kunne Sivert Høyem og Mariann Thomassen stilt opp som vokalister. Jeg har stor tro på at det kan redde oss fra en fremtid under Siv Jensen.

Tilbake til FSLN-toget. Det tok virkelig helt av, folk er så ivrige her. Man får nesten lyst til å stemme på FSLN etter en sånn happening. Da jeg kom med kameraet mitt ble folk enda villere, alle ville bli fotografert! En fyr som stod på et lasteplan kasta til og med flagget sitt ned til meg! Ikke partiets flagg, men Nicaraguas flagg. Nå henger det over senga mi og pynter opp rommet:)



Søndag skulle vi ha valgvake og hadde lånt oss tv som blei satt opp i stua. Det at vi hadde en ørliten fest (rolig ost, kjeks og vin-kveld kan visst utvikle seg.. det var ikke helt planlagt) ødela riktignok litt for engasjementet, men noen av oss fulgte hvertfall med en stund. For at et parti skulle gå av med seieren, måtte det ha over 35% av stemmene og det måtte ha minst 5% mer enn neste parti. Dersom ingen fikk dette, ville det bli ny runde mellom de største partiene. Mandag morgen kunne vi konstantere at Daniel Ortega igjen blir president, da FSLN fikk 40% av stemmene, 9% mer enn ALN.



Da blir det altså venstrestyre i Nicaragua også. Det er en venstrebølge i Latin-Amerika (Bolivia, Venezuela, Cuba m.fl.) og flere av landene har tett politisk samarbeid. USA er bekymret for å miste rollen som hovedhandelspartner til de latinamerikanske landene. Her i Nicaragua er folk på grunn av landets historie ikke særlig begeistra for USA, og det er kanskje litt av grunnen til at de stemte på FSLN på søndag. Nicaragua ønsker selvstendighet og å stå på egne føtter. Men ikke alene, altså.

Comments

Hvorfor er det mange som leser bloggen min, men ingen som legger til kommentarer?

Nica-standard

Jeg begynner å bli lei av standarden her og klar for norsk standard. Tidligere har jeg nevnt at strømmen og vannet stadig forsvinner. Denne uka har vi hatt strøm på huset alle dagene, helt til fredag. Tydeligvis er vi inne i en ny epoke. Før gikk aldri strømmen i helgene, nå kan det virke som om den bare skal gå i helgene. Fredag kveld var den borte i mange timer – heldigvis mens jeg var på kino. I skrivende øyeblikk er det lørdag ettermiddag, og strømmen har gått igjen. Sitter her med dataen min, som omtrent er det eneste det er noe poeng å holde på med når alt er mørkt. At strømmen går i helgene er ikke noe bedre enn at den går på hverdager. Å sminke seg, som vi gjerne gjør på denne tiden av døgnet en lørdag, er nemlig ikke så lett. Heldigvis blir vi like stygge alle sammen.

Foruten å være foruten (haha) strøm, er det kjøkkenet som har vært vanskeligst å venne seg til her nede. Mens de på Casa Colibri og Iguana har store, fine kjøkken, har vi på Santiago et lite og grusomt et. Det er virkelig ekkelt. At vi ikke har vifte over ovnen gjør at veggene er fulle av fett, i tillegg til all skitten. Oppvaskemaskin er et fremmedord her, så alt vaskes i det lunka vannet med svamp og et rart såpestykke (vi har kjøpt noe som ligner på Zalo, men det blir stadig tomt og da står vi der med såpestykket igjen). Kjøleskapet er (var) et kapittel for seg selv. Det var helt ubeskrivelig ekkelt. Etter tre uker her, hadde vi «operasjon kjøleskap.» Vi tømte og vasket det, og ikke minst kastet vi utgått mat – det trengtes. Etter det har vi hatt et fint system: første etasje, andre etasje og de som jobber her har hver sin hylle. All mat skal (helst) ligge i bokser, og (hvertfall) være merket med navn. Nå er kjøleskapet bare halvekkelt. Kjøkkenbenken er heller ikke særlig fin, der bor det en maurkoloni. Jeg skjønner godt at de trives, for de har stort sett flust med åpne risposer, søl fra matlaging og smuler å kose seg med.

I tillegg til kjøkken, gleder jeg meg til å komme hjem til norsk mat. Og jeg kommer ikke til å spise ris på flere måneder, det er jeg så drittlei! Om jeg var lei ris etter jeg var i Kina, er jeg ti ganger mer lei nå. Lunsjtallerkenen på skolen består som regel av to tredeler ris. Helt tørr ris, uten annet enn ketchup til å ha på. Jeg liker jo ikke ketchup, men har faktisk begynt å spise det på risen her nede. Forrige mandag fikk vi riktignok ikke ris. Da fikk vi en helt grusom kyllingsuppe. Det må være noe av det absolutt verste jeg har blitt servert. Suppa var omtrent bare fett, og oppi var det en ekkel, hvit og kokt kylling. I tillegg var det gulrøtter, noen grønnsaker vi ikke skjønte hva var (som heller ikke smakte godt) og en maisbollegreie. Frokosten vi får på Casa Santiago er faktisk ikke så verst. Det er ofte omelett eller speilegg, med en litt vond juice til. I helgene og de dagene jeg begynner sent på skolen (og selvfølgelig ikke gidder å stå opp sju for å få frokost), blir det rista brød med philadelfia til frokost. Brødet her er ikke bra, gleder meg til wasa havre med fløtemysost! Og mamma eller mommos jordbærsyltetøy. Mmmm!

Torsdag oppdaget vi at vi har mugg på rommet vårt. Herlig! Det var Hege som sjekka sekken sin, etter hun hørte at mange på Iguana måtte kaste sine på grunn av mugg. Sekkene våre har jo ikke vært brukt siden ferieuka, og har ligget i de øverste i hyllene på rommet. Og jada, det var mugg på remmene og baksiden av sekkene. Det var heldigvis ikke veldig mye, så vi fikk vasket det av med antibac. Men så begynte vi å kikke oss rundt da. Vi fant ut (som huseierne etterpå bekreftet – dah, hva med å si det litt før?) at det er fukt i den ene ytterveggen – såklart den hyllene våre er på. Flere klær som ikke var brukt på en stund hadde noen små muggflekker. Skoene jeg hadde brukt bare fem dager før hadde fått mugg, og Pumaskoene som hadde stått siden ferieuka var plutselig grønne. Deilig. På badet vårt var det ekstra ille, der var det masse mugg på veggene, merkelig vi ikke har sett det før. Lørdag fant vi også ut at nattbordet mellom Hege og meg er fullt av mugg. Vi kasta det ut og erstattet det med en krakk.





Pumaskoene mine har jeg heldigvis redda. Jeg kasta dem oppi en egen maskin på vaskeriet uten å vise dem til den snille vaskedama – var redd hun ikke ville ha dem i maskinen sin. Endel av klærne mine fikk seg også en ekstra vask, sånn i tilfelle. Nå ser jeg frem til å snart få sendt hjem det jeg ikke trenger å ha her nede. Apropos klesvask er forresten vaskemaskin også en ting jeg gleder meg til å komme hjem til. Det er et mas å måtte bære alle klærne bort til vaskeriet, og hente dem et par timer senere. I tillegg vasker sannsynligvis vaksemaskinene der på 30 grader eller noe, klærne blir hvertfall ikke rene. Det blir de heller ikke av håndvasking, så jeg føler jeg aldri kler på meg helt rene klær.


Ser man bort fra muggen, er rommet og badet vårt ganske så fint - så lenge det ikke er kakkerlakker her. De har nemlig også kommet med regnet, vi (Christian) fjernet fire forrige uke. Men jeg klager ikke, vi har faktisk det fineste rommet av alle rommene på alle tre husene! Tro det eller ei. Senest i går kom det en liten gjeng på besøk fra Casa Colibri og beundret rommet vårt. Da glemmer man lett å fortelle om mugg og kakkerlakker.


Generelt sett går det veldig greit å leve med standarden her. Man blir vant med ting. Turen med vår gamle, amerikanske skolebuss blir mer og mer behagelig, selv om landeveien ut til skolen er full av hull og vi stadig må stoppe for forbipasserende kyr, sauer eller okser. Den delen av taket vårt som ikke hadde takstein har fått det nå, så Lene og Esters rom er ikke lenger fylt med vann. Nettkaféene er helt ok, så lenge man er litt tolmodige og nettet ikke har gått når man kommer dit. Viftene på rommet vårt holder oss kjølige om natta – så lenge ikke strømmen har gått. Det hender gatene er oversvømt av vann, men man kan alltids gå på de fine fortauene.

Vi lever altså ikke så verst. Likevel må vi på kino en gang i uka. Det er nemlig fristedet vårt, der vi går for å kjøle oss ned i airconditionen og drømme oss vekk med dårlige amerikanske filmer.

¡Viva Nicaragua!

Dyreliv 1

Pappa mente jeg ikke kunne dra til Mellom-Amerika så redd som jeg er for edderkopper. Hittil har det gått veldig bra, edderkopper er langt fra det største problemet her. Det er nemlig mygg, type dengue - som er dødelig andre gang du blir stukket! Jeg lever derfor i en os av myggspray, og har foreløpig kun blitt stukket av ufarlig mygg. Men tilbake til edderkopper. Det finnes det her også, har blant annet sett noen skikkelig ekle i Matagalpa og på Isla Ometepe, men jeg har sluppet unna de verste opplevelsene. Å bo i leiligheten på Møllenberg var hundre ganger verre. Men May og Lars som også bor på Casa Santiago har ikke sluppet like greit unna. En kveld vi var uten strøm, hadde Lars tilfeldigvis lyst med lommelykt på veggen ved senga, og der var det en svær svart en. Nattevakta drepte den med kniv! Det finnes bilder av denne, men jeg vil helst ikke se dem. Jeg stoler på de som sier at den var helt grusom.

Noe det er mye mer av her er gekkoer. Det er sånne små firfirsle/salamander-lignende dyr som krabber på vegger og i tak. De trives veldig godt her i huset, men det er bare koselig. I skrivende stund krabber det faktisk en over vinduet på rommet vårt. Det fine med gekkoer er at de spiser insekter, derfor er de alltid velkomne. Denne holdt til i taket der vi bodde i Costa Rica.

(Trykk på bildene for å forstørre dem.)


I Costa Rica var det også mer iguanaer enn det er her i Nicaragua, jeg har bare sett en her i landet, på landsbygda. I Costa Rica gikk de rundt i byen vi bodde i, som denne tøffingen vi møtte på en frokostrestaurant.





På skolen vår har vi også litt dyr å kose med. Det vi trodde var verdens søteste hund, Pequeñisimo (betyr «bitteliten»), flyttet inn noen uker etter at vi kom hit. Men for noen uker siden kom det jammen meg to til, som er enda mindre og enda søtere! Denne hvite er superliten og utrolig søt. Også løper den veldig morsomt! I tillegg er det tre større hunder, blant annet en som er den mest kosesyke hunden jeg har sett. Mens de andre hundene tigger etter mat, tigger den etter kos. Ganske søtt:) Det bor også noen rare fugler og en papegøye på skolen. Papegøya er ikke like snill som den vi lekte med i Mayagalpa, men minst like fin. I tillegg har jeg fått bilder av Thomas av et ekorn som har klatra rundt i trærne på skolen. Artig dyr!





















På et hotell her i León, som vi av og til går innom for å bruke det trådløse nettet, trasker to skilpadder rundt i hagen. Dette er den ene.






Da vi var på tur helgetur til San Juan del Sur, møtte vi massevis av oransje krabber på vei til stranda. Disse bodde i jungelen, så de må kunne kalles landkrabber. De var superstressa da vi kom for å kikke på dem, og gravde seg ned i jordhullene sine. Men denne kom seg ikke unna linsa.




Da vi var på vår andre helgetur, til Mayagalpa, bodde vi jo på en stor gård midt i jungelen. Der fikk vi se produktive husdyr som høner og geiter, mindre produktive «husdyr» som edderkopper og kakkerlakker, og innimellom kaffeplantene brøleaper og dovendyr. Denne geitekillingen var bare femten dager gammel.







I friuka vår fikk vi også sett litt av hvert. På det første hostellet vårt i Granada bodde det en liten kattefamilie. Kattemora ligna på Missy som vi hadde da jeg var liten:)





Et mindre hyggelig dyremøte fikk jeg på samme hostell, da jeg midt på natta våkna av at noe datt ned på armen min. Jeg rista det vekk, og satte meg opp i senga. Carina D var våken, så jeg lånte lommelykta hennes og lyste ved siden av puta mi. Der lå en død flaggermus! OMG! Den hadde helt sikkert flydd inn i takviftta og blitt slengt ned på meg som lå i en overkøye på rommet. Jeg bytta seng den natta.

To be continued